I Regnet

 

B.

 

 

I REGNET

 

 

I .

En hjerne holder på å fødes

hjerne

en hjerne utvider skallen sin

hjerne

en hjerne skal EKSPLODERE

................

m e n s j e g e r s o m s i l r e g n.

 

II.

 

Glassøyne

 

vakkert å se på; ser ikke selv

ikke redd for regnet, som gjennombløt

sjelens uimotståelige duft i den varme pusten

frossen og beskjeden skjønnhet

går på en blind vei

vaiere er løse, veggene ruinert

beksvarte mørke; fulle av håndtrykk

blod er kvalt, koagulert

deretter!

drikker hun en herdet vin

uten å stanse

oppmerksom på giften

i ørene hennes klinger:

<< øynene liker skjønnhet, gammel vin gjør beruset >>

jeg har ikke revet den bomullsrosen min herre

de kalte meg “ Malén ”

hjemmet mitt var over disse

morbærtre i hagen

edderkoppnett i vegghjørnet

frøene blankt gull

og stjerne av morgendemring

var et betydningsløst tegn på himmelen

deretter!

fikk vi utsagn av en befal og en lege

morgendemring tiet

de marsjerte.

 

III.

En hensynsløs stemme i mørket

.... glass knuses....

knust glass

nattens stjerne

latteren er langt borte

trolldom oppfattet

ligger syk

kvinnens hånd stryker pannen

sjelens seier viste seg i natten

aggressiv som en såret tiger

mens det bankes på døra

døden nær.

 

IV.

Uopphørlig rosenkrans spredde seg på jorden

mens skyene har grått

og “ Han ”

kommer etter ønsket form

bak den blå veggen ennå

alltid rødt-svart

hva vil han, ennå uklart

La Vey, Djevel, Lusifer

den stille veggens flere hull er bøyd

umulig å se

nå leses det en ny bok

nøkkelen er magi

dere baklengs lesere!

med tannsporene på huden

til deres vei

og “ Han ” sitt.

 

V.

Nå er jeg redd for dem

likeens de er redde for makten

de blendede øynenes flukt

fra å se kraften

som om de kom, femti på en gang

en på hver

av de frosne og knuste hjertets krystaller

masker klarer ikke å skjule løgnrynkene

som nettene skjuler løgnen

kan de bli glad i mennesket

har de synlige løgnrynker

som solbelyste isbergs årer.

 

VI.

Den givne grusomme skjebne

frøs hjertene deres

øynene giftige, angriper slangens øyne

bakom ansiktene ligger det styggest uhyrenes ansikt gjemt

de har søkt skylden blant de lykkelige

når hat overtok kroppene,

var ikke djevelen nødvendig

da de ikke fant de skyldige

forgrep de seg

til og med mot nyfødte

mennesket vant kanskje over naturen

ingenting beseiret mindreverdighetskomplekset.

 

VII.

Farlige hender er så elegante inn i de hvite hanskene

fred er kun et hvit håndkle

de som dyrker fiendtlighet må presses i et hjørne

grunnmuren til kunnskapen deres består av falskhet og løgn

frøene deres er i uvitenhetens åker

det ble forklart i Babylons tårn

uenighet finnes jo.. jo... JO...

som verdens undergang

er samling farlig?

eller uønsket.......

 

VIII.

 

Jeg gjemmer meg på min måte

men gir ikke opp verdiskapning

å streve.. aldri

taler.... verden.... forandret... uforandret...

for å si sannheten

for å tenke i ro og streve

skjønnhet!.. den har jeg oppgitt

gift er ikke i elven

ikke i frukt eller mat heller

bare i nærheten... nær

jeg brøler nå mot tåke

langt lengere enn inn i et fremmed land

stillheten!.. den har jeg oppgitt.

 

IX.

 

Menneskenes sorg er alltid de samme

tyrannenes tjenere bryter sammen

mens de omsorgsfulle blir veivisere til paradiset

det er en god smak i sanselighet

men ikke når dens tur kommer

den... når tiden er inne

mens lengselen alltid er inne

det finnes kraft hos alle hvis de klarer å finne

de katastroferammede blir enda kraftigere

liksom verkene våre

de skal ligne de gamle verkene

mens de som er bygd av kumøkk holder på å falle

verkene av stein skal overleve.

 

X.

 

Hvis menneske åpner noen dører..... og går ut

finnes det ingen retur

ingen vei tilbake

hvis man går ut av den lille døra

kun fuglehodet ble berget

på linje med bankkortet

av manglende bakkekontakt kanskje

endelig havnet vi i uvitenhetens hender

vi vet

vår skjebne skal bli grusom

de sier:

<< Tung fot står solid, lett fot tramper på dritt >>

vi står

vi står og venter på en sjanse.

 

XI.

Du er berettiget, det er de også

dere har rett, skribentene har rett

de brutale, arrogante har også rett

de slu og hensynsløse

de stjernetegnsløse!

dere alle har egne sannheter

dere har berettigheter

- virkeligheter er der, vi vet

vi klarer ikke å bevise

det er sannheter; de er også virkelighet

vi klarer ikke å offentliggjøre -

 

hver kultur, hver stat har berettigheter

deres kjerne har rett

den lille kjernen inn i kjernen

skribentene av hver lille kjernes sannheter, har

berettigheter

kun vi har ikke rett

kun vi har ikke berettighet

k u n...

v i.

 

XII.

Vi er mennesker!.. vi menneske!.. kan tåle

ble vi ikke drevet som okser

svetten vår vannet jorden

vi bar, sådde, høstet- og tålte det!..

så dro vi til sjøs,

varmt som helvete

unna, kalt, stormfull, farlig, mørk

savn, månedsvis, årevis... Vi tålte!..

 

tvunget inn i uendelige rutiner

som knyttet natten til morgen, dag og kveld

vred store tannhjul- vi tålte

fordi vi er mennesker... Vi er sterke.. Vi kan tåle!..

vi ble sendt til krig, løpt mot ild, ble brent

ble forgiftet, ble syk, falt på seng

sprøyte, serum, tablett, operasjon, diett

vi har gjort motstand.. Vi tålte!.

vi ble foreldre og mistet barn

savnet søster og bror

omfavnet granitt stein.. opplevde dyp smerte

har vist tålmod.. vi måtte tåle..

fordi vi er mennesker, vi er sterke..

vi kunne gjøre....Vi gjorde det

så kom den dagen da vi havnet i livet

vi falt i fellene som ble gjemt

så ble vi utfryst, dyttet, presset ned og overtrampet

vår ære, stolthet ble krenket...

vi tålte.... lik som..

vi så ut som vi gjorde det

MEN!.. VI GJORDE DET IKKE.

 

XIII.

 

Vi fødtes en gang, i denne forgjengelige verden

vi har kjent morsomsorg og erotisk glede

den lange, svunne høstens bitterhet

og deretter denne uendelige vinter

jeg er trett og sitter gråtende for min bitterhet

men i mitt hjerte fortsetter samme høst

skal kjærlighetens brennende vise seg noensinne igjen ?

vår ungdoms tid!..

skjønnhetens gave, lyseblå, solrike dager

som ser fremtiden med håp

i vårens varme, små hviskener, leker og sanger som blir sunget

alt er bak et slør av tåke i stillhet

vår skjønnhet !..

den første kjærlighetsang, solen varmer overalt

ungdom i pakt med naturen

vakre kvinner plukker blomster og synger ved elven

unge, halvnakne menn rider på hester i full galopp

kjærlighetens frø spirer, hvor deilig livet er å leve!

åh vårberuselsen !..

har vi mennesker virkelig forstått livets realiteter ?

men våren og fuglene reelle er de ikke? eller tar jeg feil ?

 

vennskap avsluttes villig eller motvillig!..

ved solnedgangen venter jeg på min venn

som skal ut på sin siste reise

han spør meg med stivnede øyne

hvor han skal og hvorfor?

jeg vender mine øyne mot horisonten og svarer:

du skal til fjells min venn, fjellene hvor du kom til verden

til de lave fjellene, belagte med hveteåkre som av vinden forvandles til gul fløyel

ditt ensomme og beske hjertes smerter skal stilnes

og du skal finne ro

når våren kommer tilbake, skal fjellskråningene blomstre

et barn skal fødes i verdens andre ende

naboens drømmer skal fortsette

det er synd på menneskene som har glemt

jordens lukt og solens farge.

 

 

Cem Gunes